For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er lagt på hans skuldre.

Jesajas 9;6

Dette skulle være tegnet – tegnet på det uhørte. At Messias var født. At Gud hadde grepet inn. At det her ventet en stor glede som skulle gjelde alt folket. En glede som fikk alle himmelens engler til å synge.

Et underlig tegn! Et nyfødt barn i en krybbe. Et hjemløst lite barn som ble født i en stall. Dette var Guds gave til de mennesker han hadde velbehag i.

En sønn ble oss gitt. Gud gav oss sin egen Sønn. Han ble født som et hjelpeløst menneskebarn, en kald vinternatt, i en av de stallene der Betlehems bønder hadde sine dyr.

Og på hans skuldre skulle herredømmet hvile! Hvordan var det mulig?

En av de store kirkefedrene – Hieronymus – har gitt oss svaret i en liten barnslig og fortryllende fortelling:

Så ofte som jeg ser mot Betlehem har mitt hjerte en samtale med barnet Jesus. Jeg sier: Herre Jesus, du skjelver! Du ligger så hardt og vondt – for min salighets skyld. Hvordan skal jeg kunne gjengjelde deg dette? Da synes jeg det er som om barnet svarte: Jeg vil ingenting ha, kjære Hieronymus. Hold deg bare i ro. Jeg kommer til å få det verre, i Urtegården og på det hellige korset. Da fortsetter jeg å tale: Kjære Kristusbarn, jeg må få gi deg noe! Jeg gir deg alle mine penger. Barnet svarer: Jeg eier allerede himmel og jord. Pengene dine trenger jeg ikke. Gi dem til de fattige, så vil jeg ta imot dem som om de var gitt til meg. Da fortsetter jeg: Kjære Kristusbarn, det vil jeg gjerne gjøre, men likevel må jeg få gi noe til deg selv. Ellers sørger jeg meg til døde. Da sier barnet: Kjære Hieronymus, ettersom du er så gavmild, så skal jeg si deg hva du skal jeg meg. Gi meg dine synder! Gi meg din onde samvittighet og din fortapelse. Jeg svarer: Hva skal du gjøre med den? Kristus svarer meg: Jeg vil ta den på mine skuldre. Det skal være min herlighet og mitt herredømme. Jesajas har jo forutsagt at jeg skal bære dine synder og ta dem bort. Da begynte jeg å gråte og sa: Barn, kjære Kristusbarn, du rører mitt hjerte til tårer. Jeg som trodde du ville ha noe godt av meg, og nå vil du bare ha det onde hos meg. Ta bort det som er mitt! Gi meg det som er ditt! Så blir jeg fri fra synden og viss på det evige liv.

Slik er herredømmet som hviler på dette barnets skuldre. Et tilgivelsens rike. En konge som døde for sitt folk. En Gud som forsoner hva hans barn har forbrutt.

Bønn:

Kjære Jesusbarn, nå vil også jeg få bøye kne her ved din krybbe. Jeg vet jeg aldri kan takke deg nok. Jeg vet at jeg ikke kan gi deg noe som kan være verdig takk for det som du har gjort. Men fordi du vil ha det onde hos meg, så gir jeg deg alt, mitt liv og mitt hjerte, min fortid og min skyld, min framtid og min evighet. Jeg hadde ikke tort å komme om ikke du hadde kommet til meg. Men nå er du her, og jeg vet at det er for min skyld. Derfor bøyer jeg kne her og takker deg, du Jesusbarn, du Fredsfyrste, du som heter Under, Rådgiver og Veldig Gud. Amen.

Andakt fra Bo Giertz` andaktbok ”Å tro på Kristus”.